Uburdhelleren

Turen opp går i ulendt terreng (Foto: Pål Christensen).

Det er på mange måter uvirkelig, og føles ganske spesielt. Å stå oppreist under en steinblokk som er så stor at det er plass til 100 personer, er ikke spesielt vanlig.

Men under siste krig søkte ca. 100 innbyggere i Oltedal tilflukt her under april-dagene 1940. Noen av dem lå tre netter under kjempesteinen. Andre ble der en natt. Men felles for alle var frykten for fienden, først og fremst de tyske troppene som kom til Dirdal disse dagene.

I dag har Oltedal det som sin egen historiebok. Skoleklasser går opp her hvert år og griller pølser, mens læreren forteller hva som skjedde her under krigen. Mange har til og med overnattet. Akkurat som de gjorde under krigen.

De siste årene har Gjesdal kommune lagt forholdene til rette slik at flere kan komme og oppleve det som i dag kalles for Uburdhelleren.

For både underveis og vel framme, forteller store oppslagstavler om stedet, og hvordan det ble brukt under krigen.

Adkomsten er enkel, men du bør helst være god til beins for å få en kjekk tur, selv om du ikke trenger å være i spesielt god form. Det siste stykket må du riktignok klyve enkelte steder, men det er ikke verre enn at de minste bare ser det som en utfordring.

Etter at bilen er parkert på energisenteret, må du først litt tilbake. Over brua igjen, og så på grusveien til høyre. Her står det skilt mot «Uburdhelleren».

Videre bort til bom, hele tiden etter skilt. Og så videre på god grusvei i 15-20 minutter. Til slutt viser skilt i veikanten at turen går opp til høyre i terrenget.

Her starter klyvingen. Det går vekselvis på sti og i trapper. Over steiner, og på røtter, litt opp, og litt ned. Ganske langt opp, faktisk, det tar fort 10 minutter før døren midt i kjempesteinen forteller at du er ved målet. Godt tråkk etter mange besøkende gjør at det ikke er tvil om veien.

Inni denne steinblokka har det overnattet 100 personer. Minst (Foto: Pål Christensen).

Vel oppe ser vi at døren og vinduet ved siden av kan godt skiftes ut eller restaurert, for begge deler er ganske slitt. Men ellers ligger alt innenfor som før og innbyr til besøk.

Det er et imponerende rom som åpner seg over to platåer. I tillegg til inngangen nede, er det utgang på oppsiden. Selve rommet er ganske så spesielt.

Det er faktisk såpass, at den som ikke har vært her, bør ta turen så fort det måtte passe for å oppleve det selv.